Hun matmora mi er relativt umulig å reise på tur med. Først skal vi opp tidlig, så spiser vi litt mat, så går vi tur, så kjører vi heis opp og ned, og opp og ned, drasser med oss bag’r, tepper, puter og sko. Og så tilslutt raser vi avgårde til en eller annen ring eller hall.

I dag hadde jeg bursdag også. Jeg ble 3 år. Men tror du jeg fikk noe ekstra av den grunn? Neida, tvert imot, jeg fikk halve frokostdosa, måtte ta lufteturen min i en park hvor et titalls stressede nervøse bikkjer hadde tisset før meg, så jeg må innrømme, vått og tykt satt langt inne i Ålesund i dag.  Anita prøvde til og med å slippe meg løs i parken en stund, selv om jeg så flere slike båndtvangplakater ved inngangene. Og jeg vil bare si det, at det var ikke min skyld at det akkurat da landet 15 duer i det ene blomsterbeddet. Jeg måtte jo bare sørge for at de fikk trimmet seg. De sitter jo å spiser på noe hele dagen. Det er heller ikke min skyld at folk absolutt skal plante masse blomster på duenes landingsplass. Jeg fikk trimmet klørne mine, for å si det slik.

På plass i utstillingshallen, fikk jeg heldigvis hvilt meg litt før jeg skulle på jobb, men jeg trenger jo ikke så mye hvile egentlig, bare et bur å gjemme meg fra alle de hårete digre hundene som absoluttt skal hilse og snuse. For et mas. Det er best å gjøre jobben når vi først er i gang, slik at vi blir ferdig. Det er ikke det morsomste jeg vet, akkurat..

 

 

 

 

Men, jeg var skikkelig klar for å jobbe i dag, og med matmors nye teknikk i ringen, så løp jeg som en dronning, om jeg skal si det selv. Og dommeren, en kul svenske som brukte lang tid på å beskrive meg, var egentlig ganske flink. Men han ordnet og fikset fælt på oss hundene underveis i konkurransen, så jeg hadde trodd isen i magen til matmor skulle smelte. Men hun holdt roen, og han hadde virkelig skjønt det. Jeg er jo en flott liten sak, så selv om Dronning Winnie og Hanne slo oss i dag også, var det endelig min tur til å få den røde og grønne sløyfa. Matmor hengte den opp sammen med den første sløyfa jeg fikk når jeg var valp. Var jo litt like farger, da.. Vi er skikkelig stolte nå!

Jeg ble nemlig Champion i dag. Og ble matmor Anita glad? Ja, det skulle jeg jo tro, men tror du ikke dama begynte å grine. Hun grein så fælt at han superfotografen til NKK – Roger Sjølstad foreviget det på selveste NKK sin Facebookside.

Dommeren lurte på om hun begynte å grine fordi hun ikke vant, da trodde jeg ikke mine egne ører. Skjønner han ingen ting? Hun griner jo for alt hun er glad for. Jeg har ikke sett henne grine når hun er irritert, da blir hun nok mer stille og litt lik Pinoccio i munnen.

Jeg prøvde å kysse vekk griningen hennes, for jeg blir litt uttafor når det blir mye føleser, men det hjalp bare et lite øyeblikk. Men dommeren ble også glad når han skjønte at Anita var stolt og ikke sur. De ble jo riktig så blide begge to, at jeg trodde nesten de hadde glemt meg.

 

 

 

Når vi endelig, etter en million bilder skulle hjem igjen, fikk jeg heldigvis leke litt i fjæra, og halvveis hjemme igjen ble min premie at vi besøkte Mistra på Dombås.

Jeg digger å leke med tøffe hunder i skogen. og der sto det ikke noe skilt heller…. Nå skal jeg sove litt, for i morgen er det LP-cup.

Er det ikke det ene, er det det andre.

Hilsen N Uch Afland’s Bushira Shalita: stolt, lekker Rhodesian Ridgeback