Shalita – rhodesian ridgeback!

Ja, tenkte du kanskje? Jeg vet jo det..

Men, du skjønner, jeg ville bare være helt sikker på at du visste hvem du leser om.

Jeg er nemlig Shalita – den som bringer fryd, gladhet og lykke!

N UCH Afland’s Bushira Shalita om jeg må be.

Jeg har hatt et tøft liv så langt. Ja, jeg mener det. Jeg har virkelig jobbet hardt for å dressere menneskene rundt meg. Det har ikke vært bare enkelt. Det har krevd standhaftighet, kreativt bruk av lyder og fakter, og ikke minst en aktiv jobbing med å få de riktige smiskerynkene i panna og de klare store øynene som alle de tobeinte faller for.

Nå er jeg endelig tre år. Jeg tror jeg begynner å bli litt voksen, så jeg tenkte det var på tide å oppdatere dere litt på hvordan har vært å være meg så langt.

Jeg ble altså født i Stavanger i 2012. Jeg hadde fem brødre og fem søstre, pluss en menneskebror og en menneskesøster. Og en halvsøster, i tillegg til mamma Zulu, kennelmor Linda og kennelfar Stig. Jeg var full av fres fra dag én, og elsker fart og moro fortsatt.

Hun som kjøpte meg av Stig og Linda, Anita på Lillehammer, er heldigvis veldig aktiv, sånn som meg, men jeg har virkelig måttet jobbe hardt for å få henne slik hun har utviklet seg til å bli. Ved hjelp av masse trening, shaping og aktivt bruk av operant betinging i treningen er jeg rimelig fornøyd med resultatet. Hun har blitt en lydig hundeeier.

Jeg husker når jeg var bitteliten. Jeg slapp å gå trapper, behøvde ikke hoppe ut og inn av bilen selv, og mange ganger slapp jeg også å gjøre det kursinstruktørene ville, for jeg klødde så fælt under halsbåndet. Stakkars snille førstegangs hundeeieren min var lett å manipulere, jeg er overbevist om at det gikk flere uker før hun skjønte at jeg var slu og ikke allergisk. Jeg slapp jo alle de titalls sitt, ligg, gå pent, vent og se her de ukene det varte…

Men så begynte det jeg skjønte kom til å bli et hardt liv. Først fant hun en hundeinstruktør som ikke var «redd» for å lære bort dressur til en ridgeback. :un skjønte at jeg bare var meget makelig anlagt og ikke bare «dum» eller allergisk. Alex lærte henne å løpe og stacke meg i utstillingsringen slik at jeg var så lysten på godbiter at jeg rett og slett måtte gjøre som hun sa, stå og se pen ut og løpe som en varmblodstraver, for å få smake kjøttboller.

Men det verste var det kalde regnet, snøen og kulden på Lillehammer. Jeg klarte raskt å få matmor til å skjønne at BÅDE regndekken og vinterdekken var et must for en prinsesse som meg. Det var et behagelig liv å være valp.

Men samtidig begynte hun å dra meg med ut på lange bilturer for å aktivere «oss». Jeg må innrømme at den første lange bilturen etter at jeg hadde vokst ut av det første bilburet mitt, på vei til hytta i nyttårshelgen 2013, etter en lang utstillingsdag oi Letohallen, ble ekstra morsom. Jeg spiste nemlig opp all innmaten i baksetet til matmor. Det var skikkelig masse myke gule greier inni der. Hun var ikke like fornøyd, hvis jeg leste ansiktet hennes rett, men siden hun hadde lest et sted at jeg ikke skulle kjeftes på annet enn når jeg ble tatt på fersken i gjerningsøyeblikket, så ble hun bare helt stum, tettet igjen hullet med en skinnlapp (på 70×90 cm) og sørget for at det ikke kunne skje igjen. Jeg tok poenget. Jeg har ikke ødelagt noe annet enn mine egne leker etter dette.

Og matmor sto i det. Jeg lurer av og til på om hun er gær’n, som de sier på Lillehammer. Vi har så langt vært på x antall lydighetskurs, sporkurs, rallylydighetskurs, lekekurs og utstillingskurs. Vi har vært på en bråte utstillinger: Jeg har fått over 40 CK, flere cert, to CACIB, og jeg ble endelig Champion på 3-årsdagen min.

Og jeg har sovet i de utroligste senger. Jeg har bodd på masse hoteller, både i shabby og lekre hytter, men det at hun stapper meg inn i hundebur og sender meg med fly til både nord og sør var i drøyeste laget. Men jeg er jo en ridgeback, så det går helt greitt, altså.

Hun prøver iherdig å lære meg å være lydig. Ja, jeg mener sånn ordentlig lydig, liksom. Vi tok først bronsemerket i lydighet (LP). Dommeren gapskrattet av meg, for jeg må innrømme at det var nok mest sannsynlig noe av det kjedeligste jeg hadde gjort så langt, og sikkert så litt flat ut, i hvert fall gikk jeg med hodet under skulderhøyde siste del av programmet.

Men så fant matmor Rallylydighet. Det var gøy, så da tok vi bronsemerket der også. Når jeg bare skjønner hva hun mener jeg skal gjøre går det riktig så bra. For jeg må innrømme at hun er så nervøs og utydelig av og til at jeg rett og slett føler at jeg må passe på henne, og da glemmer jeg jo å høre etter hva hun ber meg om. Og jeg må innrømme at av og til er det morsommere å se på hundene på utsiden av ringen enn å liste meg ved siden av henne på venstre side. Det er jo også ganske kuult at siden vi rykket opp i klasse to så går jeg helt uten bånd og kobbel, så jeg dilter etter der jeg finner det for godt. Men det var ekstra stas å bli nest beste rallylydighetsridgeback i 2015, og 5.mest allsidige RR i tillegg til 5.mestvinnende tispe i utstillingsringen.

Og det morsomste jeg vet, når jeg først skal gå lydighet eller rallylydighet, er innkalling og hopp over hinder, så da jobber jeg skikkelig godt. Se bare hvordan jeg ser ut på innkalling og i hopp. Ingen skal si jeg henger med hodet da, hvertfall.

Nå er sommersesongen i gang og vi var på tredagers lydighetstur til Bø for ikke lenge siden. Ganske gøy å ikke bare løpe venstresvinger, men det høljregnet i tre dager, så jeg tror de fleste av dere skjønner at jeg ikke var helt i mitt ess. Men matmor fikk oss gjennom fire konkurranser og selv om jeg saboterte innsittene ved å glo litt på noen lekne morsomme hunder utenfor ringen, og ikke bry meg om 90graders-regelen, og nekte å legge albuene mine ned i det klissvåte gresset, så hadde jeg det ganske gøy.

Og matmor Anita var også ganske lykkelig. Vi debuterte nemlig i offisiell LP1 konkurranse i regelrett pøsregn. Bakken var en eneste stor vanndam og jeg nektet plent å legge albuene i bakken. Jeg satte meg til og med opp under fellesdekken og flyttet meg til et tørrere sted. Jeg la meg selvfølgelig pent ned igjen, 20 cm bortenfor, med ansiktet direkte mot matmor slik jeg har lært, men dommeren synes visst jeg burde ha ligget på samme sted som Anita bestemte og nullet meg. Han skulle prøvd å ligge der selv… Ligg under holdt var også med 3cm klaring under albuene –jeg er sikker på at en langhåret sjel hadde sluppet unna med det, for sååå nøye kan det vel ikke være. Altså nullet vi «bare» i 2 av tre øvelser som involverte dekk. At vi ikke nullet under avstandskommanderingen med trippelkommando og Anita som utøvet handleraerobics for å få meg helt ned i det våte gresset var ifølge dommeren pga underholdningsverdien, og ga oss 5, både han og publikum ga oss full applaus. Hun har tydeligvis dressert meg litt også disse tre årene. Kanskje vi er litt skuls?

Anita var superfornøyd med 3.premien, og vår første (norske) gule sløyfe – for den gang jeg stakk ut av utstillingsringen i Lidköping fordi jeg trodde jeg skulle få vaksinasjonssprøyte av dommeren må bli en annen historie.