Jeg vet det er lov å være frustrert når man oppdrar hund for første gang. Men hvis jeg trodde jeg visste hva det ville si å være frustrert, så tok jeg feil.

Den fine valpetilpassede inngjerdingen hadde ikke blitt tilpasset til et hode som tydeligvis er nesten flatt, fordi viljen til å komme seg under er enorm. Det ser ikke slik ut, men 10 cm under gjerdet gir plenty av plass for både hode og hofter, så ekstra stener her og der må til. . Nå har vi gått runden og hullene er borte. Da blir ikke hunden det, hehe.

Og er denne trappen virkelig farlig? Må hun bæres ned hver gang? Hun evner ihvertfall ikke å gå ned den sakte. Hun er som en leopard på jakt uansett hvor hun løper. I disse kalde norske somre er terrassedøren lukket, men hva når varmen kommer og den står åpen? For det må jo være noen soldager igjen før vinteren…

Og hva har IKEA gjort med teppet som gjør at Shalita elsker å nappe i det? Jeg har sprayet det med litt vondlukt, så nå får vi se hva som skjer med nappeiveren til vesla.

Og hvorfor har jeg ikke hatt en hund å tusle ut i lyngen med før?

For størst av dagens frustrasjoner, er frustrasjonen når jeg tenker på alle årene jeg ikke har hatt hund, slik at jeg ikke har fått oppleve det herlige, snille, nysgjerrige, elskelige og oppvakte lille nurket.

Hvor vakker og oppvakt går det egentlig ann å skape et slikt lite vesen? Jeg er helt frelst. Shalita, we love you!